Prinsippet ved TIG-sveising

På jobb har jeg vært litt borti TIG-sveising, og dette blogginnlegget vil derfor handle om selve prinsippet ved TIG-sveising. Denne sveisemetoden er meget anvendelig, siden du kan praktisk talt bruke den på alle materialer, men er i dag mest brukt til aluminium- og nikkellegeringer, syrefast og rustfritt stål. Det beste er å bruke TIG-sveising til tynne plater (helst under 6 mm).

Selve elektroden er av wolfram, som krever en meget høy temperatur før den smelter. Lysbuen smelter arbeidsstykkene sammen ved at den brenner mellom arbeidsstykkene og elektroden. Det som er særegent for TIG-sveising er at elektroden og tilsatts materialet er hver for seg, og når tilsatts materiale trengs, blir det tilført i smeltebadet foran lysbuen for hånd. Materialet i denne tråden børe være så likt grunnmaterialet som mulig. Jo mer likt, jo bedre. Dekkgassen som beskytter smeltebadet er som oftest argon. Ved hjelp av dekkgass vil ikke smeltebadet bli påvirket av lufta rundt.

Det er noen klare fordeler med TIG-sveising, som er blant annet at det er minimalt med sveiserøyk, sveisen blir både jevn og fin med høy kvalitet og slagg og sveisesprut er minimalt. Dersom utseende på sveisen er viktig, vil stort sett TIG-sveising bli brukt, siden da får man en fin utsmurt sveis. Ved sveising av de fleste metaller blir likestrøm brukt, og elektroden er derfor tilkoblet minuspolen. Men ved sveising av aluminium og magnesium er ikke dette tilfellet.  Dette har mye å gjøre med at overflaten er veldig vanskelig å komme gjennom, grunnet tett oksidlag. Gassmengden ved TIG-sveising bør være på rundt 5-10 l/min.

Selve sveiseapparater har ganske mange knapper og innstillinger, og det kan være ganske vanskelig å lære å stille inn et slikt apparat, særlig til å begynne med. Men når man har kommet i gang med det, blir det mer forståelig for hver gang. Men til tross for at det er vanskelig å stille inn, er det relativ enkelt å sveise med. På de aller fleste apparatene tennes når du holder elektroden rett over arbeidsstykket, takket være noe som kalles en «HF-generator». Det fins også en funksjon som kalles «Slope-up», som gradvis øker strømstyrken etter du har startet å sveise. Hensikten med dette er at sveiseren har tid til å sitte seg ordentlig rette med selve elektroden. En annen slope-funksjon som er vanlig er til for å hindre at det forekommer sveisefeil idet du avslutter sveisen.

Når en sveiser, er det noen ting som er viktig å ha i bakhodet: Aldri la tilsattsmaterialet komme i kontakt med elektrodespissen, og wolframelektroden må ikke ha kontakt med selve smeltebadet. For at dekkgassen skal fungere optimalt og at det ikke skal forekomme oksiddannelse på tråden, er det viktig at tilsattsmaterialet er så nær smeltebadet som mulig.

Når en sveiser skal en gjøre en bevegelse med brenneren, slik at den blir skyvet fremover. Helst skal en mate tilsattsmaterialet dråpe for dråpe, og påse at en smelter tilsette ordentlig på begge arbeidsstykkene. Men det går også an å holde TIG-tråden konstant i smeltebadet.

TIG-sveising kan brukes i alle sveisestillinger.

Under sveisingen er det også veldig viktig å påse at elektrodespissen er spiss. Den må også slipes korrekt, ellers vil ikke lysbuen være særlig stabil.

Jeg synes at TIG-sveising er en del vanskeligere å utføre, enn for eksempel rørtrådesveising eller elektrodesveising. Dette har mye med at det er litt uvant å måtte styre tilsattmaterialet og elektroden på fri hånd. Dette har krevet en del øving for å få det ordentlig inn i fingrane.  Man kan ikke støtte brenneren med den armen som er «til overs» som man kan ved for eksempel MIG og MAG. Det krever god kroppskontroll, og må tilvennes. Dette er også noe av grunnen til at TIG-sveising oftest blir utført av personer som har spesialisert seg på dette.